Staten må sikre en mer bærekraftig økonomisk modell for apotekene, mener Thor Arne Englund.
(Leserinnlegget er opprinnelig publisert i Dagsavisen)
Det er aldri morsomt å være han som sitter igjen med resten av regningen på restauranten, når de andre bare har betalt for maten, men ikke for vinen. Det føles urettferdig og kan være dyrt å skulle dekke regningen for dem som bare stakk.
Det er den følelsen apotekene i Norge nå sitter med, etter at staten i mange år har stukket fra legemiddelregningen.
Dette bildet trenger litt nærmere forklaring.
Av et legemiddel som selges for 400 kroner, sitter apoteket igjen med ca 35 kroner.
Det er staten som bestemmer hvor mye apotekene maksimalt kan ta betalt for reseptlegemidlene i Norge. De fastsetter samtidig hvor mye apotekene kan legge på for å dekke egne utgifter. Av et legemiddel som selges for 400 kroner, sitter apoteket igjen med ca 35 kroner. Det meste for øvrig går til produsenten og til staten i form av moms.
Når vi hevder at staten stikker fra deler av regningen, er det fordi det beløpet apoteket får betalt for å skaffe, utlevere og gi veiledning om et reseptlegemiddel har stått urørt i fem år. I den samme perioden har den generelle prisøkningen vært på over 20 prosent, mens lønnsveksten har vært enda høyere.
I motsetning til nesten alle andre virksomheter, kan altså ikke apotekene lempe utgiftsveksten over på kundene, fordi staten har lagt et tak som har ligget samme sted i fem år.
Det er et uomtvistelig faktum at det ikke er mulig å overleve som apotek om man bare selger reseptlegemidler.
Det er et uomtvistelig faktum at det ikke er mulig å overleve som apotek om man bare selger reseptlegemidler. Det til tross for at nettopp rådgivning om og salg av legemidler er apotekenes kjerneoppgave.
Apotekenes del av spleiselaget er å subsidiere håndteringen av legemidlene gjennom salg av andre varer, som reseptfrie medisiner, solkrem, kosttilskudd og hudpleieprodukter. Dette er den modellen politikerne valgte da de laget ny apoteklov i 2001. Apotekene må selge flere andre varer, for at fellesskapet skal få rimeligst mulig legemidler.
Dette er en modell apotekbransjen har levd greit med i mange år, så lenge staten har vært villig til å ta sin del av regningen og latt apotekene ha et levelig påslag på reseptlegemidlene. Men utviklingen de siste årene med kraftig utgiftsvekst, har ført til at apotekene må legge stadig mer arbeid i å øke salget av andre varer. Samtidig har apotekene investert hundrevis av millioner i IT- og logistikksystemer for å effektivisere driften.
Staten utarmer apotektilbudet og helsepersonellets mulighet til å gi god veiledning.
Nå er myndighetene i gang med en evaluering av apotekenes økonomi. Evalueringen er viktig, men den må også munne ut i en mer bærekraftig økonomisk modell for apotekene. Fortsetter utviklingen vi har i dag, vil staten utarme apotektilbudet og helsepersonellets mulighet til å gi god veiledning om legemiddelbruk. Det kan betyr færre apotek, dårligere tjenestetilbud og lengre reisevei for norske apotekkunder. Og, det skjer i en tid der en aldrende befolkning bruker stadig flere legemidler, og risikoen for feilbruk bare øker. Det er verken staten, samfunnet eller pasientene tjent med.