Portrett - Jasmin Dinarević
Snø og hundesleder i Lakselv, og en italiensk kokk som ga barna bananer på flyktningmottaket på Tanum. Det er Jasmin Dinarević første minner fra Norge.
Syv år gammel flyktet Dinarević fra Bosnia-Hercegovina, etter at de hadde fått varsel om at bosnisk-kroatiske soldater snart ville jage dem ut av leiligheten. Dinarevićs tante ga moren hans smykker og utstyr som gjorde at hun kunne gi inntrykk av å være katolsk kroat. Narrespillet holdt for noen timer. Men så snart soldatene hadde forlatt leiligheten dro familien fra byen Capljina. Via Tyskland havnet de i Norge. Dette var 9. september 1993. Fem år senere skulle de bli gjenforent med faren.
Ble mobbet
– Der borte spiller Norges beste fotballag, sier Dinarević og peker mot lyskasterne over Fredrikstad stadion.
Full av smil og latter skryter han av byutviklingen i hans hjemsted «Planke- byen» i Østfold. For det er østfolding han er nå, selv om hjertet fortsatt tilhører Bosnia-Hercegovina. Takknemligheten til Norge vil alltid være der fordi han kunne vokse opp i trygge omgivelser. Men flyktningstatusen sendte ham og familien Norge rundt. I Harstad ble han mobbet, i Fredrikstad søkte han til et miljø som faren og to av hans skolelærere fikk ham ut av.
– Like barn leker best, kanskje derfor fant jeg en identitet i innvandrermiljøet. Problemet var at vi ikke akkurat gjorde hverandre gode, sier Dinarević og tenker med takknemlighet på at han fikk en ny sjanse ved at noen så ham. Han trekker også fram et annet eksempel på at like barn leker best. Kona, som bodde i Halden da de møttes, er også fra Bosnia.
Røres av filmer
– Vi gutta skal liksom være litt tøffe, men hun sier jeg egentlig er en fløtepus. Jeg gråter mer enn henne når vi ser rørende filmer, ler Dinarević.
Når vi møter ham har han nettopp kommet fra et møte med helsearbeidere i kommunen om tverrfaglig legemiddelgjennomgang på sykehjem. Han har tatt av fridagen sin for å fortelle hva farmasøyter kan bidra med her. Fordi han brenner for bedre bruk av kunnskapen hos de ansatte på apotek. På slike møter oppdager han at mange helsearbeidere ikke kjenner særlig godt til farmasøytisk kompetanse. Og at mange leger ønsker råd og samarbeid.
– Farmasøytisk kompetanse kombinert med menneskekunnskap kan gjøre en stor forskjell i folks liv. Derfor er det så merkelig at apotekene ikke er enda mer integrert i helsevesenet. Når politikerne er opptatt av et bedre helsevesen og mer tjenester for pengene, så må apoteklederne fortsette å hamre inn budskapet om at på apotek er det kompetanse som det offentlige har finansiert – og som de kan få mye mer ut av hvis de vil. Som legemiddelgjennomgang, sier Dinarević.
Laget lukket Fb-gruppe
Hans sterke interesse for farmasøytisk kompetanse gjør at han er en av drivkreftene og moderatorene i den lukkede Facebook-gruppen «Farmasi». Gruppen er for alle farmasøyter, også studenter. Målet er å videreformidle informasjon om farmasøytiske praksis. Medlemmene spør, og andre gir råd.
Her er noen spørsmål:
«Er det et krav å ha stedfortredere når apoteker'n tar ferie i 1 uke?»
«Hei! Er det noen her inne som vet om et legemiddel (i tablettform) som har et reservoarsystem?»
«Det står at vanlig bivirkning på Trimetoprim er kløe og utslett. Skal man skal slutte umiddelbart hvis man får kløe og utslett av den?»
«Jeg ser at man på nødekspedisjon kan legge inn datoen på utgått resept også selv om resepten er over 1 år gammel? Er det mest korrekt å bruke dato på gammel resept hvis man kjenner den, eller bruke datoen når nødekspedisjonen tas?»
Vil gjøre det trygt
– Farmasøyter er akkurat som andre yrkesgrupper, vi er redde for å si noe feil. Jeg tror det er menneskelig, eller er det Janteloven? Vi gjør det litt tryggere ved å gjøre gruppen lukket kun for farmasøyter. Og responsen er kjempebra! Snart 2000 medlemmer. Rekorden var 90 svar på et spørsmål om farmasøyter som rekvirerer til seg selv, sier han.
Selv om apotekkjedene bruker mye ressurser på å oppdatere sine ansatte, rekker de ikke over alt. Og det kan være ting de nedprioriterer eller glemmer. Og rett svar kan være mange, som da en farmasistudent spurte: «Jeg skal ha praksist. Hvilken type apotek bør jeg velge?»
Hva gjør deg mest glad i arbeidet?
Når jeg hjelper en pasient - jeg kaller dem pasient, ikke kunde - som får hjelp mot plager som hun kanskje har slitt med lenge. Nettopp slike ting hvor apotekene kan gjøre en forskjell i folks liv.
Hva frustrerer deg mest?
Generisk bytte skaper mye usikkerhet hos kunder, og dataprogrammet FarmaPro som er lite brukervennlig.
Du får fri med lønn i seks måneder for å videreutdanne deg. Hva ville du ha studert?
Ledelse. Farmasøyter er faglig kvalifiserte til mange viktige lederstillinger, men vi mangler ledelsesutdanning.
Hva gjør du om fem år?
Jeg er apoteker eller har en annen type lederrolle. Jeg elsker å motivere folk.
Hva ville du gjort med apotekbransjen, hvis du var helseminister for en dag?
Det de har fått til i Danmark: Betaling for farmasøytiske tjenester. Der får de for eksempel betalt 75 kroner for hver demonstrasjon av inhalatorhjelpemidler. Jeg demonstrer inhalatorer og blodtrykksapparat fem-ti ganger i uken. Hvorfor får vi ikke satser på dette? Vi promoterer føflekkscanning og henviser til lege uten at vi bruker noe av vår egen farmasøytisk kunnskap. Hvorfor bruker vi ikke mer tid på tjenester som vi er eksperter på og burde få betalt for?
Navn: Jasmin Dinarević
Alder: 28 år
Sivil status: Gift
Bosted: Fredrikstad
Stilling: Farmasøyt ved Apotek 1, Helsehuset i Fredrikstad
Utdanning: Cand.pharm. Treårig reseptarutdanning ved Høgskolen i Oslo og to år farmasiutdannelse i Danmark.
Hvorfor denne utdanningen: – Jeg begynte med lektorutdannelse ved Universitet i Oslo. Men det ble feil fag for meg. Faren min sa at jeg skulle ha en utdannelse, uansett hva jeg valgte. Det sto mellom farmasi og medisin. To måneder inn i reseptarstudiet angret jeg på at jeg hadde somlet bort tre år etter videregående og ikke startet
med dette umiddelbart, faget var jo så interessant.
Hobby: – Fotball, og særlig landslaget til Bosnia- Hercegovina. Jeg følger dem rundt i Europa, sist gang i Hellas. Jeg har aldri spilt selv, men er dommer.
Av: Bjørn Kvaal