Når ingen teller legemiddelskadene blir lite gjort

Her i landet teller vi det meste som har med skader og helse å gjøre. Vi teller trafikkdøde og trafikkskadde. Sykehusbehandlinger og liggedøgn, influensasyke og covid-syke har vi tall på. Overvektige 8-åringer og tannhelsen til 12-åringer kan vi liste opp i fine tabeller.

Det vi derimot ikke teller, er hvor mange som skades eller får dårligere helse av legemidlene de bruker – eller lar vær å bruke. Vi har heller ikke tall på hvor mange som faktisk dør av legemiddelbruk. Statens legemiddelverk gjetter på over 1000 pr år, men vet egentlig ikke.

Alle de tallene vi faktisk har, bruker helsemyndighetene blant annet til å prioritere og sette inn tiltak der de er mest effektive og har størst nytt for helsen.

Når vi ikke har tall, er det umulig å vite hva som teller mest. Slik er det når det gjelder legemiddelbruk. Vi har ikke tall på skadeomfanget, og da blir det vanskelig å måle effekt av tiltak man kunne satt inn – og da blir heller ikke slike tiltak prioritert.

Vi tror dette er noe av grunnen til at det brukes såpass lite penger og personell på å ta tak i alle de helseproblemene som oppstår når legemidler brukes feil. Det er ingen som går i fakkeltog rundt sykehus eller sykehjem fordi kanskje så mange som 15 000 personer får alvorlige helseskader årlig, eller lager minnemarkeringer fordi noen gjetter på at 1 000 pasienter døde av legemidlene sine.

Farmasøyter er en yrkesgruppe som mer enn gjerne tar tak i problemene feil legemiddelbruk fører til. De kunne bidratt til at disse tallene ble vesentlig lavere. De kunne sørget for at færre ble skadet, og at dødstallene ble lavere. I apotekene arbeider det over 4 000 farmasøyter som er eksperter på legemidler og bruken av dem.

Trenger politisk prioritering

Apoteklovutvalget har nettopp overlevert sin utredning til helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkol. Der peker de på behov for flere indikatorer og tall på apotek- og legemiddelområdet. Men de er dessverre ikke opptatt av indikatorer som kunne sørget for mer oppmerksomhet om feilbruk og legemiddelskader. Da blir det opp til helseministeren selv å ta tak i denne utfordringen.

Et eksempel på hvor lite som skal til, er astma- og kolspasientene. I fjor ble det brukt 1,5 milliarder kroner på astma- og kolslegemidler. Staten betalte det aller meste. Hvilken effekt pasientene har av disse legemidlene, om de brukes riktig og om de brukes i det hele tatt, er det ingen som vet, annet enn pasienten selv. Det vi imidlertid vet er at 80 000 pasienter fikk kvalifisert, strukturert veiledning i bruken av inhalasjonslegemidlene når de hentet dem i apoteket. Dette tiltaket kostet staten bare syv millioner kroner, altså 7 millioner for å øke effekten av 1 500 millioner kroner betalt for legemidler.

Flere slike målrettede veiledningstjenester i apotekene vil garantert gi bedre etterlevelse av behandlingene, som vil gi færre helseskader og bedre livskvalitet for pasientene.

Det skal ganske lite til for å sikre pasientene bedre effekten av legemiddelbehandling og redusere antallet skader. Men da må myndighetene også telle og prioritere det som virkelig teller. Slik er det foreløpig ikke.

Dette innlegget sto først på trykk i Dagsavisen fredag 3. mars.