Farmasiens fødselshjelper

Hun skal ha noe av æren for at det utdannes farmasøyter i Tromsø og Bergen, og hun har vært med å forme reseptarutdanningene.

Ellen Finstad har et stort hjerte for farmasien i Norge, med et spesielt øye til samfunnsfarmasi og apotekfarmasi.

– Målet mitt har vært å bidra til at vi får utdanningstilbud som fungerer godt for apotekene, og som er til beste for pasientene. Utviklingen i apoteksektoren har vært en viktig driver for utviklingen i farmasiutdanningene. For å få til dette har vi i Apotekforeningen spilt en viktig rolle, sier Ellen Finstad.

Fire tiår går fort når du er del av et godt og kompetent fagmiljø

Har hatt 10 forskjellige stillinger
I 1977 tråkket hun over dørstokken i det som den gang het Norges Apotekerforening for første gang, for å starte som fast vikar for apotekene. Hun har fylt et ti-talls ulike stillinger i foreningen siden den gang. I dag er tittelen organisasjonsdirektør. Ellen Finstad har vært med på mange og store endringer i apotekbransjen i løpet av de 40 årene som har gått.

– Fire tiår går fort når du er del av et godt og kompetent fagmiljø, og får holde på med saker du brenner for. Jeg har alltid hatt et hjerte for apotekene, og interessen for samfunnsfarmasi har preget yrkeskarrieren min. Jeg har aldri ønsket å bli apoteker, men har funnet andre måter å jobbe for utviklingen i apotek på. Utdanningsfeltet har vært en rød tråd for meg, men med mange spennende sidesprang. Begge deler har gitt meg motivasjon, sier Finstad.

Med hjerte for apotekfarmasien
Hun mener at utviklingen i både apotekene og i utdanningene speiler den generelle samfunnsutviklingen. Endringene i utdanningspolitikken har preget både apotektekniker- og farmasiutdanningene, og helsepolitikken og samfunnsutviklingen har preget apoteksektoren.

– Samtidig har vi i Apotekforeningen gitt våre bidrag til utviklingen. Ta apotekteknikerutdanningen som eksempel. Den startet som et brevkurs i regi av NKS før den ble et tilbud i videregående skole. I en periode hadde vi sammen med Farmasiforbundet et opplegg for å ta privatisteksamen for ansatte som allerede jobbet i apotek. På 80- og 90-tallet jobbet vi mye for å sikre kvaliteten i den videregående opplæringen, i samarbeid med lærerne og skolene. Vi deltok blant annet  i arbeidet med å lage lærebøker. I de siste årene opplever jeg at apotekteknikerutdanningen dessverre har beveget seg litt bort fra apoteket, som et resultat av endringer i videregående skole med mindre spesialisering, mener Ellen Finstad.

Mangel på farmasøyter har vært et tema så lenge jeg kan huske. 

Seksdoblet kapasitet
I den samme perioden har farmasiutdanningene vokst kraftig. Det har gått fra ett til seks utdanningssteder, og fra 40 til 220 studieplasser. Bachelorutdanningen i farmasi er et ektefødt barn av apotek, og utdanningene i både Tromsø, Bergen og Namsos er resultater av et stadig økende behov for apotekfarmasøyter over hele landet.

– Mangel på farmasøyter har vært et tema så lenge jeg kan huske. I Apotekforeningen har vi  hatt en klar og tydelig stemme for å øke utdanningskapasiteten. Og når kapasiteten har økt, har vi jobbet for å synliggjøre farmasien og øke interessen for studiene. Dette gjelder den dag i dag. Uten foreningen hadde utdanningene sett helt annerledes ut, og avstanden til apotek hadde vært enda større. Utdanningene har blitt mer orientert mot samfunnet og hva utdannelsen faktisk skal brukes til, gjennom mer praktisk trening og ikke bare teori. Men utdanningsstedene har ikke alltid vært så flinke til å lytte til «kundenes» behov, mener Finstad. Apotekforeningen har også engasjert seg i arbeidet med å tilrettelegge for gode praksisperioder i farmasistudiene, noe Finstad har arbeidet med i ulike roller siden 1983.

Hun mener at Nasjonalt profesjonsråd for utdanning og forskning innen farmasi har vært en viktig kanal for å nå frem med apotekbransjens ønsker og behov, selv om innflytelsen var større da foreningen satt direkte i utdanningsstedenes styrer. I Profesjonsrådet samles alle farmasiutdanningene jevnlig for å samordne seg og diskutere utdanningspolitiske spørsmål. Apotekforeningen er observatør i rådet, en funksjon Finstad har fylt i flere perioder. Finstad mener det kan være en fare for at arbeidet i rådet blir for byråkratisk og for lite målrettet inn mot den enkelte utdannings behov, med styringen fra Universitets- og høgskolerådet (UHR).

Savner diskusjon om kompetansevedlikehold
Utdanningspolitikk handler ikke bare om de formaliserte utdanningene gjennom videregående skole, høgskole og universitet. For Ellen Finstad har det også handlet mye om etter- og videreutdanning. Gjennom de nesten 40 årene hun har hatt en finger med i spillet, har det vært mange ulike initiativ på dette området. Og Apotekforeningen har vært involvert i de fleste av dem. På 90-tallet var det mye diskusjon om fremtidig struktur på utdanningene og kompetansebehov. Diskusjonen dreide seg særlig om det skulle være kun en kategori farmasøyter med et 5-årig løp, og i tillegg utvidet apotekteknikerkompetanse (toårig høyskole) og om krav til vedlikehold av kompetanse. Diskusjonen var følelsesladet, og mye strandet av den grunn. I dag har man landet på en hovedmodell der det er mulig å bygge videre på den 3-årige bachelorutdanningen med en 2-årig masterutdanning.

– Denne modellen løser noen av utfordringene som fulgte av at vi hadde to forskjellige utdanninger som begge førte frem til å bli farmasøyt. Men vi må ta opp igjen diskusjonen om krav til vedlikehold av kompetansen for apotekansatte, mener Finstad.

Det er fortsatt udekkede kompetansebehov i apotekene. Hvordan vi skal løse dette, er morgendagens utfordring. 

Etter- og videreutdanning for apotek
Etter- og videreutdanning for farmasøyter har en lang historie. Komiteen for farmasøytisk etterutdanning (KFFE) ble opprettet allerede i 1957, og Apotekforeningen var hele tiden sentral i arbeidet. Komiteen ble avløst av VETT for å formalisere videreutdanningstilbudet. Avdeling for videre- og etterutdanning (VETT) ble etablert i 1992 som en egen avdeling på Farmasøytisk institutt. Etterutdanningsvirksomhet for apotekteknikere ble først etablert formelt i 1978 med Apotekforeningen som sekretariat. I tillegg organiserte Apotekforeningen opplæring der hele apoteket eller apotekere var målgruppe.

– Apotekforeningen var sentral ved etableringen av VETT også. Bakgrunnen var Apotekforeningens beslutning om å etablere «Diplomstudiet i apotekfarmasi». Det spesielle med «Diplomstudiet» var at utdanningen skulle bygges opp ut fra perspektivene samfunn og kunde/pasient, ledelse og farmasifag og avsluttes med en diplomoppgave, forteller Ellen Finstad.

«Diplomstudiet» ble pga. endrede rammebetingelser omgjort til en modulbasert videreutdanning basert på vekttallskurs. Dette eksisterte en periode ved siden av «Spesialistutdanningen i sykehusfarmasi», lokale og sentrale etterutdanningskurs mm. Spesialisering i apotekfarmasi ble også diskutert, men dette ble aldri realisert. Da VETT på grunn av manglende oppslutning, ble avviklet i 2010, oppsto det et tomrom. Apotekkjedene hadde tatt et større ansvar for kjedeintern opplæring, men dette dekket ikke alle behov. Finstad deltok også i arbeidet som førte fram til det tilbudet som i dag kommer fra Apokus, Apotekenes kompetanse- og utviklingssenter.

– Det er naturlig at det i dag bare er begrenset rom for spesialisering i grunnstudiene. Men videreutdanning og spesialisering kan være nyttig for å videreutvikle kompetansen i for eksempel apotekerfaget. Det er fortsatt udekkede kompetansebehov i apotekene. Hvordan vi skal løse dette, er morgendagens utfordring. Med min lange erfaring har jeg lært at hver tid har sine utfordringer og må finne sine løsninger. Strukturen, innholdet og modellene for studiene og etter- og videreutdanningene er ikke hugget i stein, og må hele tiden revideres og tilpasses sin tids behov, mener Ellen Finstad. 

Strukturen, innholdet og modellene for studiene og etter- og videreutdanningene er ikke hugget i stein, og må hele tiden revideres og tilpasses sin tids behov.