Svein Haavik er ikke bare leder for Senter for farmasi ved Universitet i Bergen, men også sauebonde. Det fører til mange timer på fjellet og i naturen.
Privat
Tekst: Martin Grevstad
Han er mannen bak farmasiutdanningen i Bergen, og blir av mange omtalt som den som skapte det farmasøytiske miljøet på Vestlandet. I over 12 år har Svein Haavik kjempet for utdanningen i Bergen. Det har gitt mange opp- og nedturer.
– Vi var egentlig litt usikker på om det var riktig å spre utdanningene utover Norge, men da det først ble bestemt at det skulle bli en farmasiutdanning på Vestlandet, bestemte vi oss tidlig for å ha en egen profil. Vi kjente jo til hvordan det var i Oslo og Tromsø, og for oss var det et poeng ikke å være helt lik de andre, sier Haavik.
Svein Haavik, professor og faglig leder ved Senter for farmasi i Bergen, holder til på et lite kontor i niende etasje i Laboratoriebygget ved Haukeland Universitetssykehus. Resten av de ansatte ved senteret, sitter spredt andre steder i Bergen. Langt fra deres leder.
– Ikke en ideell situasjon, innrømmer Haavik.
Han skulle naturligvis helst sett at de alle satt samlet i samme etasje, og aller helst vegg i vegg. Mange ledere ville kanskje skreket høyt og sagt at det er en uholdbar situasjon, men Haavik er ikke den typen. Han er mer av den lyttende sorten. Ser ingen grunn til å lage unødvendig støy, og foretrekker at ting er ryddig.
Det er kanskje også derfor han har sittet i samme stilling i tolv år.
– Vi må ha respekt for det vi jobber med, vi jobber med noe som er større enn hos selv. Slik jeg ser det har vi et samfunnsoppdrag som det er min jobb å sørge for at vi best mulig tilfredsstiller, sier Haavik.
«Når jeg ser tilbake på de tolv årene som har gått, ser jeg at vi virkelig har bidratt til et lokalt farmasimiljø på Vestlandet!»
Startet med mangel på farmasøyter
Høsten 2003 ble de første studentene til farmasiutdanningen i Bergen tatt opp. Haavik hadde i årene før engasjert seg i å bygge opp en farmasiutdanning på Vestlandet, men ble likevel tatt litt på senga da Universitet i Bergen besluttet å ta opp studenter allerede fra høsten 2003, og spurte om Haavik ville bli faglig ansvarlig for utdanningen.
Bare et halvt åt tidligere hadde han sagt opp stillingen som apoteker på Sykehusapoteket ved Haukeland til fordel for en stilling som apoteker på Vitusapotek Åsane. Timingen var sånn sett ikke perfekt, men tilbud om å lede Senter for farmasi ble for fristende, og fra 2004 gikk han inn i en fulltidsstilling som leder for senteret.
– Når jeg ser tilbake på de tolv årene som har gått, ser jeg at det at vi fikk en utdanning i Bergen, virkelig har bidratt til et lokalt farmasimiljø på Vestlandet, men også utvikling av faget nasjonalt. Jeg tror ikke vi hadde klart dette på samme måte hvis vi bare hadde utvidet i Oslo, sier Haavik.
Tror tverrfaglig modell tiltrekker studenter
Det ble tidlig bestemt at studiet skulle være tverrfaglig, der man i større grad enn i Oslo og Bergen skulle bruke allerede etablerte emner som biologi og kjemi i undervisningen. Det ble lagt opp til en dristig modell, med blant annet en satsning på utenlandsopphold.
– Vi inngikk en avtale med University of East England i Norwich som gjorde at alle studenter måtte tilbringe et semester i Norwich i løpet av studietiden. Vi var naturligvis spente på hvordan utenlandsoppholdet skulle bli tatt imot, men det slo heldigvis positivt ut, sier Haavik.
At Universitet i Bergen er et populært studiested overrasket ikke Haavik, men han innrømmer at de i starten var spente på hvordan deres modell og oppbygning av studiet skulle bli tatt imot.
– Vi har hatt veldig dyktige studenter fra dag én. Hvorfor det er, og har vært, slik er nok litt sammensatt. Men jeg opplever at studentene tiltrekkes av vår tverrfakultære modell og det at vi er nært tilknyttet Haukeland Universitetssykehus. I tillegg er det ikke til å legge skjul på at Bergen er en populær by for studenter. Mindre enn Oslo, men ikke så eksotisk som Tromsø, sier Haavik.
Økonomi har alltid vært en utfordring
Populært studie til tross, det har ikke bare vært oppturer som leder for Senter for farmasi. Helt fra etableringen i 2003 har finansiering vært et hett tema.
Mens de andre studiestedene har fullfinansierte studieplasser må Bergen nøye seg med cirka 40 prosent finansiering per student. Resten av pengene må de skaffe selv eller få fra Universitet i Bergen.
«Farmasi i Bergen er, og har vært, dårlig forretning rent økonomisk i mange år. Med en resultatbasert finansiering på rundt 40 prosent går vi glipp av betydelige ressurser som igjen dessverre påvirker det faglige, sier Haavik.»
Han har kjempet for fullfinansiering i mange år, men ikke kommet noen vei. Haavik begynner å bli vant med å ta ett år om gangen, men er redd det økonomiske på sikt skal ta livet av utdanningen.
– Så lenge vi ikke har fullfinansiering er det vanskelig for oss å utvikle studiet og revidere studieplanen. Og henger du ikke med i utviklingen risikerer du å bli akterutseilt, sier Haavik.
Svein Haavik er en ivrig jeger og bruker så mye tid som mulig i skog og mark. – Jeg er opptatt av å gjøre helt andre ting enn å være på kontoret. Jeg tror det gjør at jeg presterer bedre på jobb, forteller han.
Privat
Ser positivt på fremtiden til farmasi
Og er det noe Svein Haavik mener er viktig, så er det at farmasøyter må henge med i utviklingen. Han mener farmasøyter i Norge har et enormt potensiale som enda ikke er tatt i bruk. Spesielt innenfor helsevesenet.
– Vi ser det litt i Norge nå, men også andre land i Europa, at farmasøyter blir involvert i flere steder i helsetjenesten enn tidligere. Da er det viktig at utdanningsinstitusjonene også har bredde i undervisningen, sier Haavik.
Han forteller at noe av det som inspirerer og motiverer han mest i det daglige arbeidet, er at farmasi er så viktig på hele forskningsfeltet og at farmasøyter kan brukes i så mange funksjoner.
– Vi lever i en verden der antall legemidler og kompleksiteten i bruken av legemidlene har endret seg. Tverrfaglig bruk av kompetanse blir stadig mer viktig, og jeg mener farmasøyter bør få en viktig rolle i et slikt arbeid, sier han.
Før han engasjert fortsetter:
– Se på eldre mennesker på sykehus for eksempel. Mange av de som pleier dem i det daglige og i praksis tar avgjørelser, har oftebegrenset legemiddelkompetanse. Mye av jobben er en kompetent oppfølging av legemiddelbruken og der kan farmasøyter virkelig hjelpe til, sier Haavik.
Flere og forskjellige farmasøyter enn før
Men det er ikke bare myndighetene og systemets feil at farmasøyter ikke involveres i større grad i helsetjenesten, skal vi tro Haavik. Han mener alt for mange farmasøyter lider av «flink pike-syndromet».
– Farmasøyter er dyktige folk med en god og bred utdannelse, men tradisjonelt har det nok vært preget av litt for mange «flinke piker». Det er for få som har stått frem og vist hva farmasøyter virkelig kan til omverden, sier Haavik.
Han tror noe av årsaken er at det har vært for få farmasøyter og for enkelt å få jobb. Behovet for å vise seg frem har enkelt og greit ikke vært like stort som i mange andre bransjer, sier Haavik.
Han opplever imidlertid at det er i ferd med å skje en endring i bransjen.
«Den generasjonen med farmasøyter som nå vokser frem, er mer uredde enn hva farmasøyter tradisjonelt har vært. Det er flere som tør å vise seg frem og det tror jeg vil gi resultater.»
– Jeg opplever at vi får flere forskjellige farmasøyter enn hva vi har hatt tidligere. Det er mer bevegelse i de vi utdanner og det gjør de mer relevante og attraktive. Den generasjonen med farmasøyter som nå vokser frem, er også mer uredde enn hva farmasøyter tradisjonelt har vært. Det er flere som tør å vise seg frem og det tror jeg vil gi resultater, sier Haavik.
Kobler av med sauene
Det har blitt mye jobbing på Svein Haavik de siste tolv årene. Å være leder for senter for farmasi krever mye, og ifølge Haavik kunne han brukt all sin tid på universitet hvis han ville. Det har imidlertid aldri vært aktuelt. For Haavik har det alltid vært viktig å ha et liv ved siden av jobben.
– Jeg er opptatt av å gjøre helt andre ting enn å være på kontoret. Jeg tror det gjør at jeg presterer bedre på jobb.
Sammen med sin kone bor han på et lite gårdsbruk på Brattland i Bergen. Her har han sauer, hogger ved og jobber med tømmer. I tillegg er Haavik en lidenskapelig jeger.
– Jeg elsker naturen og bruker så mye tid som mulig der. Jeg tar heller en tur i skogen enn å sette meg ned i sofaen og se på TV, avslutter Haavik.
