OBS! Dette er en gammel artikkel og innholdet kan være utdatert
Tverrfaglig suksess
Et av suksesskriteriene for å oppnå riktigere legemiddelbruk handler om å få til et godt tverr-faglig samarbeid mellom lege og farmasøyt. Et av hovedtemaene for årets FIP var "The healthcare team of the future".
03.12.2012
Av Hilde Ariansen, Apotekforeningen
Farmasøytens kunnskap utfyller legens, og ved å delegere noen oppgaver til farmasøytene kan legen konsent-rere seg om å behandle pasienter med størst behov for medisinsk oppfølging. Forskjellige land har utviklet forskjellige modeller for slikt samarbeid. En forutsetning for samarbeidet er at helsepersonell har tilgang til nødvendig informasjon for sin del av samarbeidet, at det er avsatt tid (dette betyr i praksis at det eksisterer finansiering) og at de som utfører arbeidet har nødvendig kompetanse.
Denne artikkelen gir en oversikt over land som har modeller for "advanced collaborative practice" (avansert tverrfaglig samhandling) mellom farmasøyt og annet helsepersonell i primærhelsetjenesten. Eksempler på farmasøytiske tjenester som faller inn under slik tverrfaglig samhandling er:
• Initiering, endring og monitorering av reseptbelagte legemidler (farmasøytrekvirering)
• Bestilling og utførelse av laboratorie- og andre relevante tester
• Evaluering av hvordan pasientens legemiddelbehandling virker
• Rådgivning og undervisning av pasientene
• Administrering av legemidler (for eksempel vaksinering)
USA – integrerer farmasøyter
I USA tillater i dag 43 stater at legen delegerer noe av legemiddeloppfølgingen til farmasøyter, og dette går under betegnelsen "Collaborative drug therapy management" (CDTM). Legen velger selv om han ønsker å inngå en slik avtale med farmasøyt. Konseptet har eksistert helt siden 1970-tallet, og utbredelsen har kommet fordi man har kunnet vise til innsparinger og mer rasjonell bruk av helsepersonell. Tall fra Kaiser Permanente (Amerikansk forsikringsstiftelse) og Asheville prosjektet (farmasøytoppfølging av astma/KOLS og diabetespasienter) har vist store besparelser ved å innføre farmasøytiske tjenester. For hver dollar som brukes på slike farmasøytiske tjenester sparer man 4 dollar i reduserte sykehusinnleggelser, sykemeldinger osv.
I 2003 ble det innført refusjon for Medication Therapy Management tjenester i Medicare (offentlig forsikrings-ordning for eldre over 65 år), men det var ikke noe krav om at tjenestene skulle utføres av farmasøyter. Obama’s Helsereform i 2010 satte økt krav til kvalitet på tjenestene, og det ble innført krav om tverrfaglige team som inkluderer farmasøyt i sykehjem (Medical homes). De to siste årene har det kommet to rapporter som ytterligere understreker betydningen av å integrere farmasøytene i primærhelsetjenesten: "U.S. Surgeon General Support of Improving Patient and Health System Outcomes through Advanced Pharmacy Practice", 2011 og "Partnering with Pharmacists in the Prevention and Control of Chronic Diseases, A Program Guide for Public Health, Centers for Disease Control and Prevention", August, 2012.
England – farmasøytrekvirering
Apotekforeningens tidsskrift har tidligere skrevet om apotektjenester i England (nr 04|09), og nøyer seg her med å beskrive de to formene for farmasøytrekvirering, "Supplementary" og «Independent». Den første ble innført i 2003 og baserer seg på at en lege/tannlege og pasient inngår en frivillig avtale med farmasøyt som gir farmasøyten myndighet til å følge opp definerte oppgaver i henhold til en pasientspesifikk behandlingsplan. I 2006 ble det også innført en uavhengig forskrivningsrett for farmasøyter som har gjennomgått grundig opplæring og fått akkreditering. Slike farmasøyter kan forskrive legemidler uavhengig av lege, og uavhengig av diagnose. Disse rekvireringene skal alltid meldes til pasientens fastlege. Resepten kan ekspederes på samme apotek, men farmasøytkontrollen må gjøres av en annen farmasøyt enn den som har rekvirert. Studier viser at det er høy kvalitet på forskrivningen som gjøres. Det utarbeides nå felles kvalifikasjonsrammeverk for alt helsepersonell med forskrivningsrett, både leger, sykepleiere og farmasøyter.
Canada – noen provinser går foran
Canada er et annet land som har utviklet avanserte farmasøytiske tjenester. Tjenestetilbudet er avhengig av lovgivningen i hver provins, og inkluderer nødekspedisjoner, fornyelse av resepter, endring av dosering eller formulering, bestilling og vurdering av labprøver samt administrering av legemidler til injeksjon. Noen provinser har farmasøytrekvirering, men det krever at lege har satt en diagnose. I provinsen Alberta betaler myndighetene for at farmasøyter skal ta opp legemiddelhistorikk og sørge for at pasienten får en korrekt legemiddelliste. Farmasøyten går også igjennom og informere om alle legemidlene, avdekker eventuelle legemiddelrelaterte problemer og blir enige om behandlingsmål og hvordan løse eventuelle problemer pasienten har. Dette journalføres i pasientens journal. Farmasøyter med rekvireringsrett kan gjøre endringer i medisineringen.
Australia – fastlegene ber farmasøytene dra på hjemmebesøk
I Australia har farmasøytene foretatt hjemmebesøk til legemiddelbrukere for å gjennomgå medisinene og sam-tale om legemiddelbruken i over ti år. (Home Medication Review). Fastlegene vurderer hvilke pasienter som har behov for å få kvalitetssikret legemiddelbruk, og henviser dem til apotekfarmasøyt. Farmasøytene drar hjem til pasientene, går gjennom legemidlene og gjennomfører en samtale med vekt på pasientens behov. Farmasøy-ten utarbeider en rapport som sendes til den henvisende fastlege. Lege og farmasøyt diskuterer hvilke endring-er og oppfølginger som bør gjøres, og legen blir så enig med pasienten om en oppfølgingsplan som skal sørge for gjennomføring og måling av avtalte tiltak. Både farmasøyt og lege blir honorert for arbeidet knyttet til slike hjemmebesøk.
Samarbeid vender skepsis til tillitt
Hva synes nå legene om å samarbeide med farmasøyter på denne måten? Rosa Gallego, en lege fra Portugal, var invitert til å dele sine erfaringer og refleksjoner om det å samarbeide med farmasøyter. Hennes hovedbud-skap var at leger er skeptiske til samarbeid før de får forståelse av hva samarbeidet går ut på og hvordan far-masøyter kan bidra. Legene er redd for at farmasøytene skal påpeke feil de har gjort, og derfor definerer de farmasøyten på utsiden av teamet.
Det er også mange organisatoriske barrierer for å få til et godt samarbeid. Gallego pekte på de globale hel-seutfordringene og behovet for økt pasientsikkerhet i legemiddelbehandlingen. For å utnytte ressursene på en rasjonell måte må vi få til samhandling som utnytter kompetansen på laveste og beste omsorgsnivå, sa hun. Hun mente samarbeid vil bli lettere med felles tilgang til elektroniske journaler, meldingsutveksling og protokoller med definerte behandlingsforløp. Gallego understreket at det ikke finnes en type helsepersonell som kan møte alle pasientens behov, og at det er helt nødvendig å samarbeide. Hun avsluttet med å si: "The ones involved become converted. How are we getting more doctors involved?"
Farmasøytens kunnskap utfyller legens, og ved å delegere noen oppgaver til farmasøytene kan legen konsent-rere seg om å behandle pasienter med størst behov for medisinsk oppfølging. Forskjellige land har utviklet forskjellige modeller for slikt samarbeid. En forutsetning for samarbeidet er at helsepersonell har tilgang til nødvendig informasjon for sin del av samarbeidet, at det er avsatt tid (dette betyr i praksis at det eksisterer finansiering) og at de som utfører arbeidet har nødvendig kompetanse.
Denne artikkelen gir en oversikt over land som har modeller for "advanced collaborative practice" (avansert tverrfaglig samhandling) mellom farmasøyt og annet helsepersonell i primærhelsetjenesten. Eksempler på farmasøytiske tjenester som faller inn under slik tverrfaglig samhandling er:
• Initiering, endring og monitorering av reseptbelagte legemidler (farmasøytrekvirering)
• Bestilling og utførelse av laboratorie- og andre relevante tester
• Evaluering av hvordan pasientens legemiddelbehandling virker
• Rådgivning og undervisning av pasientene
• Administrering av legemidler (for eksempel vaksinering)
USA – integrerer farmasøyter
I USA tillater i dag 43 stater at legen delegerer noe av legemiddeloppfølgingen til farmasøyter, og dette går under betegnelsen "Collaborative drug therapy management" (CDTM). Legen velger selv om han ønsker å inngå en slik avtale med farmasøyt. Konseptet har eksistert helt siden 1970-tallet, og utbredelsen har kommet fordi man har kunnet vise til innsparinger og mer rasjonell bruk av helsepersonell. Tall fra Kaiser Permanente (Amerikansk forsikringsstiftelse) og Asheville prosjektet (farmasøytoppfølging av astma/KOLS og diabetespasienter) har vist store besparelser ved å innføre farmasøytiske tjenester. For hver dollar som brukes på slike farmasøytiske tjenester sparer man 4 dollar i reduserte sykehusinnleggelser, sykemeldinger osv.
I 2003 ble det innført refusjon for Medication Therapy Management tjenester i Medicare (offentlig forsikrings-ordning for eldre over 65 år), men det var ikke noe krav om at tjenestene skulle utføres av farmasøyter. Obama’s Helsereform i 2010 satte økt krav til kvalitet på tjenestene, og det ble innført krav om tverrfaglige team som inkluderer farmasøyt i sykehjem (Medical homes). De to siste årene har det kommet to rapporter som ytterligere understreker betydningen av å integrere farmasøytene i primærhelsetjenesten: "U.S. Surgeon General Support of Improving Patient and Health System Outcomes through Advanced Pharmacy Practice", 2011 og "Partnering with Pharmacists in the Prevention and Control of Chronic Diseases, A Program Guide for Public Health, Centers for Disease Control and Prevention", August, 2012.
England – farmasøytrekvirering
Apotekforeningens tidsskrift har tidligere skrevet om apotektjenester i England (nr 04|09), og nøyer seg her med å beskrive de to formene for farmasøytrekvirering, "Supplementary" og «Independent». Den første ble innført i 2003 og baserer seg på at en lege/tannlege og pasient inngår en frivillig avtale med farmasøyt som gir farmasøyten myndighet til å følge opp definerte oppgaver i henhold til en pasientspesifikk behandlingsplan. I 2006 ble det også innført en uavhengig forskrivningsrett for farmasøyter som har gjennomgått grundig opplæring og fått akkreditering. Slike farmasøyter kan forskrive legemidler uavhengig av lege, og uavhengig av diagnose. Disse rekvireringene skal alltid meldes til pasientens fastlege. Resepten kan ekspederes på samme apotek, men farmasøytkontrollen må gjøres av en annen farmasøyt enn den som har rekvirert. Studier viser at det er høy kvalitet på forskrivningen som gjøres. Det utarbeides nå felles kvalifikasjonsrammeverk for alt helsepersonell med forskrivningsrett, både leger, sykepleiere og farmasøyter.
Canada – noen provinser går foran
Canada er et annet land som har utviklet avanserte farmasøytiske tjenester. Tjenestetilbudet er avhengig av lovgivningen i hver provins, og inkluderer nødekspedisjoner, fornyelse av resepter, endring av dosering eller formulering, bestilling og vurdering av labprøver samt administrering av legemidler til injeksjon. Noen provinser har farmasøytrekvirering, men det krever at lege har satt en diagnose. I provinsen Alberta betaler myndighetene for at farmasøyter skal ta opp legemiddelhistorikk og sørge for at pasienten får en korrekt legemiddelliste. Farmasøyten går også igjennom og informere om alle legemidlene, avdekker eventuelle legemiddelrelaterte problemer og blir enige om behandlingsmål og hvordan løse eventuelle problemer pasienten har. Dette journalføres i pasientens journal. Farmasøyter med rekvireringsrett kan gjøre endringer i medisineringen.
Australia – fastlegene ber farmasøytene dra på hjemmebesøk
I Australia har farmasøytene foretatt hjemmebesøk til legemiddelbrukere for å gjennomgå medisinene og sam-tale om legemiddelbruken i over ti år. (Home Medication Review). Fastlegene vurderer hvilke pasienter som har behov for å få kvalitetssikret legemiddelbruk, og henviser dem til apotekfarmasøyt. Farmasøytene drar hjem til pasientene, går gjennom legemidlene og gjennomfører en samtale med vekt på pasientens behov. Farmasøy-ten utarbeider en rapport som sendes til den henvisende fastlege. Lege og farmasøyt diskuterer hvilke endring-er og oppfølginger som bør gjøres, og legen blir så enig med pasienten om en oppfølgingsplan som skal sørge for gjennomføring og måling av avtalte tiltak. Både farmasøyt og lege blir honorert for arbeidet knyttet til slike hjemmebesøk.
Samarbeid vender skepsis til tillitt
Hva synes nå legene om å samarbeide med farmasøyter på denne måten? Rosa Gallego, en lege fra Portugal, var invitert til å dele sine erfaringer og refleksjoner om det å samarbeide med farmasøyter. Hennes hovedbud-skap var at leger er skeptiske til samarbeid før de får forståelse av hva samarbeidet går ut på og hvordan far-masøyter kan bidra. Legene er redd for at farmasøytene skal påpeke feil de har gjort, og derfor definerer de farmasøyten på utsiden av teamet.
Det er også mange organisatoriske barrierer for å få til et godt samarbeid. Gallego pekte på de globale hel-seutfordringene og behovet for økt pasientsikkerhet i legemiddelbehandlingen. For å utnytte ressursene på en rasjonell måte må vi få til samhandling som utnytter kompetansen på laveste og beste omsorgsnivå, sa hun. Hun mente samarbeid vil bli lettere med felles tilgang til elektroniske journaler, meldingsutveksling og protokoller med definerte behandlingsforløp. Gallego understreket at det ikke finnes en type helsepersonell som kan møte alle pasientens behov, og at det er helt nødvendig å samarbeide. Hun avsluttet med å si: "The ones involved become converted. How are we getting more doctors involved?"