Selger og trapper ned

I 2001 fikk styreleder Inger Lise Eriksen i Apotekforeningen tilbud om å selge Frogner apotek. Nå har hun gjort det.

Navn: Inger Lise Eriksen Alder: 65 år Bosted: Ris i Oslo Sivil status: skilt, én sønn Verv: Styreleder i Apotekforeningen Aktuell: Selger Frogner apotek i Oslo

Av Bjørn Kvaal. Foto: Jens Sølvberg

Eriksen så høstløvet dale utenfor kjøkkenvinduet. Det var som et maleri. Hun hadde tid til å se på fargene. For første gang var hun sykmeldt i en lengre periode, og måtte la apotek være apotek og heller ta vare på kroppen. Med stoffskiftet helt ute av balanse var det påkrevet å ta det med ro. Året var 2010. Frogner apoteks 100-årsjubileum skulle feires i november, og planene var store. Det meste måtte legges på is.

Sa nei til kjeder
– Ukene hjemme fikk meg til å tenke. Hva skulle jeg gjøre videre? Jeg var 63 år, og Frogner apotek, som jeg hadde eid siden 1996, var en stor del av livet mitt. Men var jeg den rette til å utvikle apoteket videre? Etter nesten førti år i farmasien, hele tiden i full jobb og store deler av tiden med verv ved siden av, var det kanskje på tide å tre tilbake og overlate arenaen til andre, forteller Inger Lise Eriksen.

I 2001 hadde hun kjøpere på døra. Hun takket nei. I motsetning til mange andre apotekerkolleger bestemte hun seg for ikke å bytte apoteket mot millioner. Dessuten hadde Frogner apotek ansvaret for produksjon av drogepreparater i den sentrale produksjonsordningen som var organisert av Apotekforeningen. Hun regnet med at apotekkjedene ikke var interessert i å videreføre den.

Men 1. oktober 2012 overtar Apo-kjeden Frogner apotek. Drogeproduksjonen, som nå er utskilt i et eget selskap, skal videreføres. SPAS (ServiceProduksjon AS) har startet arbeidet med å flytte produksjonen til nye lokaler. I mellomtiden skal Eriksen være ansvarlig for produksjonen.

– På én måte er ringen sluttet. Jeg var praktikant i halvannet år på Frogner apotek da jeg studerte farmasi. Da utgjorde produksjonen den viktigste delen av apotekets virksomhet. Apoteket produserte tabletter, salve, hostesafter og mye annet for alle landets apotek. Min første jobb som farmasøyt hadde jeg også på Frogner apotek. Det var ledig et vikariat i produksjons- og analyseavdelingen, som jeg var så heldig å få, sier Eriksen.

Endringer på gang
Tiden fram mot dereguleringen av apoteksystemet i 2001 var en krevende periode for mange apotekere. Eriksen skjønner godt at mange reagerte med sorg, sinne og frustrasjon.
– Vi hadde levd et beskyttet liv – i vår egen verden. Vi hadde ikke god nok samfunnskontakt. Fram til 1990-tallet hadde vi utjevningsordninger både når det gjaldt lønn til ansatte og apotekerens inntekt. Avansen på legemidler var god og forutsigbar – handelsvarer utgjorde en forsvinnende liten del av apotekenes omsetning. Apotekene hadde monopol på omsetning av reseptfrie legemidler. Sentrale stillinger i den farmasøytiske etat, som vi kalte det, var besatt av farmasøyter. Vi var en stor familie. Verden forandret seg imidlertid raskere enn vi klarte å omstille oss, og det ble pirket i privilegiene. 1. mars 2001 er den store merkedagen. Da trådte den nye apotekloven i kraft, og det hittil beskyttede farmasøytiske eierskap til norske apotek var historie.

Kjære myndigheter – bruk apoteket!
Norge har et svært godt system for å beskytte innbyggerne mot høye kostnader til helsehjelp – herunder legemidler på blå resept.

– Det som forundrer meg er at myndighetene ikke investerer i tiltak for å bedre legemiddelbruken, og lar farmasøytene i apotek stå for dette. For eksempel brukes det enorme summer hvert år på å refundere utstyr som diabetikere bruker til å kontrollere blodsukkeret. Svært mange opplever at de har problemer med målingene, og at de bruker mer utstyr enn det som kanskje er nødvendig. Vi hjelper til så godt vi kan når kunden er på apoteket, men kanskje ville et hjemmebesøk bidratt til riktig bruk av utstyr og dermed lavere kostnader – og bedre livskvalitet og pasientsikkerhet. Vi vil, men vi kan ikke gjøre det gratis!

Én for alle – alle for én
Eriksen tror at den jevne kunde fortsatt betrakter et apotek som et apotek, selv om undersøkelser de senere år viser stadig større kjennskap til de ulike apotekkjedene.

– Derfor er det et ansvar for alle som arbeider i apotek å gi kunden en god apotekopplevelse. Mange kunder kan gå til et annet apotek, men vi må alle ta vare på bransjens renommé. Det blir sjelden store overskrifter rundt vårt virke, så sant vi ikke gjør noen store feil. Derfor er det i det daglige, solide arbeidet overfor kundene at det bygges tillit og trygghet som gjør at folk velger å bruke apotek også i en tid hvor det meste kan kjøpes på nett, sier hun.

Før hun overtok Frogner apotek og ble apotekfarmasøyt, arbeidet Eriksen i legemiddelindustrien, på sykehusapotek, Institutt for farmakoterapi på Universitetet i Oslo og i Apotekforeningen.

– Jeg hadde aldri planlagt å bli apoteker, men i 1996 skulle to Oslo-apotek skifte eier. Jeg kom altså til Frogner apotek, og skjønte raskt at apotek er en arbeidsplass som krever at du liker mennesker, du må like å løse problemer og du må klare å være personlig i kontakt med kundene – uten å bli privat. I tillegg må du selvsagt være glad i faget ditt og oppdatere kunnskapene. Og du må lære deg at alle kunder skal behandles likt – derfor skal de behandles ulikt. Det som er viktig for noen, er uviktig for andre, sier hun.

Det er også en fordel med personale med ulik alder og erfaring – og gjerne kjønn! De unge har ferske kunnskaper som de hungrer etter å bruke – de eldre har erfaring i kundebehandling og problemløsning. Man lærer av hverandre, mener hun.

Og det bringer oss over til utdanning av farmasøyter. Eriksen har i mange år vært eksternt oppnevnt styremedlem på Farmasøytisk institutt på Universitetet i Oslo. Utdanningen og universitetssystemet er totalt forandret fra hun selv var student.

– Universitetene er blitt produksjonsbedrifter med tilsvarende finansiering. Farmasistudiet ser nå ut til å bli et 3+2 års studium. Den store utfordring blir å beholde et høyt nivå på studentene. Noen skal bli dyktige medarbeidere i apotek, andre skal ta doktorgrad. Dette krever svært gode forkunnskaper, og det skal være vanskelig å bli opptatt til studiet. Når får vi forresten den første doktorgrad som omhandler den faglige virksomhet i primærapotek? spør Eriksen.

Styrer og verv
Eriksen har store deler av sitt yrkesliv hatt verv ved siden av: hun har vært leder i Oslo krets av Norges Farmaceutiske Forening, i Norske Sykehusfarmasøyters Forening og i Norsk Farmasøytisk Selskap. I 2001 ble hun anmodet om å stille til valg som president i Apotekforeningen.

– Jeg trengte noen uker, men svaret ble til slutt ja. Dermed startet en hektisk periode. Daværende generalsekretær Vibeke Lem Nordahl ledet omstillingsarbeidet, og vi jobbet tett sammen. Til tross for stor skepsis blant de eksisterende medlemmer ble det vedtatt å åpne Apotekforeningen for alle som hadde konsesjon til å eie apotek i Norge, sier hun.

Derved er dagens Apotekforening fortsatt en organisasjon for alle apotekeiere – private og offentlige. Imidlertid måtte foreningen endres fra å være en arbeidsgiverforening for apotekeiere til å bli en bransjeorganisasjon. Endringene var enorme, men de ble godt håndtert. De første styremøtene med direktørene i apotekkjedene var nok preget av høye skuldre og lite småprat, men i dag er det en ganske annen tone. Det er godt samarbeid i styret, og administrasjonen i Apotekforeningen er en profesjonell organisasjon med høy kompetanse – noe som gjenspeiler seg i saksframleggene til styremøtene, sier Eriksen.

Utenriksministeren
En viktig del av vervet som styreleder i Apotekforeningen er å representere foreningen internasjonalt. Det resulterte i mange foredrag om det nye apoteksystemet i Norge de første årene etter dereguleringen. Interessen var stor, spesielt i Europa, men også den store verden hadde merket seg det som hadde skjedd i Norge. «Høydepunktet» var FIP-kongressen i New Orleans i 2004 (FIP er den globale organisasjon for farmasøyter og nasjonale farmasøytiske organisasjoner). Eriksen var invitert til å holde foredrag om dereguleringen i Norge. Det var stor stemning i en overfylt sal, men mange av tilhørerne var ikke nådige i sin kritikk av det nye norske systemet, og av Eriksen.

– Kolleger hveste fram sin avsky over at vi hadde gitt opp det farmasøytiske eierskapet, og sluppet inn rent kommersielle aktører. Både jeg og tilhørerne hadde høyt adrenalinnivå!

I 2006 ble Eriksen nominert til presidentverket i FIP.

– Jeg var grundig lei av å sitte på møtene i FIPs Council (det høyeste organ i FIP) og se på de gamle gubbene. Når skulle FIP få en kvinne i ledelsen? Feilen vi gjorde var imidlertid at det tar mange års nøye planlagt arbeid å nå til toppen i FIP, og jeg kom rett utenfra, sier Eriksen, som ikke ble valgt.

Da FIP-ambisjonene ble punktert, var presidentvervet i EuroPharm Forum ledig. Et verv hun fikk og hadde i to år.

Siste etappe
– Jeg pleier å si at mitt behov for risikoadferd er blitt dekket gjennom å eie Frogner apotek. Nå har jeg båret min siste kartong med bleier opp lange trapper i Frogner-leiligheter, så nå må jeg finne på noe annet. Jeg har forresten aldri jobbet i den offentlige forvaltning. Kanskje noen har bruk for en farmasøyt med førti års erfaring og restarbeidsevne?
TILBAKE