Kortslutning i departementene
Jeg undres på hvordan vi i Norge styrer utvikling og utdanning av samfunnsmessig viktig kompetanse.
På mitt eget område, legemidler og farmasi, har apotekbransjen så langt tilbake som jeg kan huske, varslet om at det utdannes for få farmasøyter i Norge.
Adm. direktør Per T. Lund i Apotekforeningen har skrevet en ny blogg på Dagens Medisin.
Stortingsmelding etter stortingsmelding slår fast at feil bruk av legemidler medfører enorme samfunnsmessige kostnader, unødvendige lidelser og for tidlig død. Samtidig roper apoteksektoren etter flere farmasøyter som faktisk kunne redusert feilbruken. Her er det en alvorlig kortslutning hos myndighetene, som ser ut til å lukke øynene for helsetjenestens kompetansebehov.
Farmasøytmangelen i Norge er så stor at apotekene over mange år har sett seg nødt til å hente inn et store antall utenlandske farmasøyter for å dekke behovet. Ingen forkleinelse for utenlandsk fagkompetanse, men synes vi dette er en akseptabel situasjon samtidig som eksempelvis farmasiutdanningen ved Universitetet i Bergen trues med nedleggelse dersom ikke finansieringen styrkes? At farmasøytimporten i tillegg fører til «hjerneflukt» fra avsenderlandene i Øst-Europa, er et sørgelig tilleggsmoment.
Hva er det da som gjør at utdanningskapasiteten ikke er økt kraftig?